I Varingens omtale av Sivilombudsmannens krav om stans av arbeidet med Svartkruttveien kan man få inntrykk av at det hele dreier seg om hvorvidt funksjonen ”barnetalsmann i plan- og byggesaker”, som Stortinget har pålagt alle kommuner å opprette, har fått uttalt seg eller ikke. Likeledes savner påstanden om at utbyggeren NCC er en uskyldig tredjepart ethvert grunnlag. Deres kunder er uten skyld, men langt fra den tidligere svartelistede utbygger NCC.

    Da saken var til behandling hos Sivilombudsmannen i 2006, med endelig uttalelse i mars 2007, hevdet Nittedal kommune og Fylkesmannen at barnetalsmannen hadde fått uttale seg gjennom såkalt negativ godkjenning. Talsmannen hadde mottatt papirene, og da vedkommende ikke hadde svart var dét det samme som godkjenning.

    Måten Nittedal kommune og Fylkesmannen drev barnetalsmannen foran seg i sitt forsvar fikk Sivilombudsmannen til å reise spørsmålet om ansvarsfølelse i det hele tatt var til stede i disse etatene. Stortinget, skrev han, hadde gjort det tindrende klart at barnetalsmannen ikke på noen måte skulle frata hver og en av de utøvende organer, deres soleklare plikt til, på egen hånd, å følge lover og regler.

    Det gjorde de ikke første gang. Da de så sendte ut omleggingen ved Sylling gjentok alle tre (Fylkesmannen, Nittedal kommune og utbyggeren NCC) de samme lovbrudd som første gang.
Utbyggeren NCC står i en særstilling. I 2005 ble selskapet svartelistet av Kommunaldepartementet etter en ulykke hvor en større stålkonstruksjon raste sammen under bygging. Kommunaldepartementets revisorer fant da at selskapet ikke engang hadde etablert et internkontrollsystem for å finne frem de lover og regler som til enhver tid gjaldt for det arbeidet de utførte. Hvordan skulle de da kunne overholde dem? Dette skriver alle under på at de skal etablere, når de søker om en slik autorisasjon.

    De fikk senere igjen autorisasjonen. For at dette kunne skje må de ha klart å overbevise Kommunaldepartementet om at de hadde skaffet seg et slikt verktøy, og også implementert bruken i sin organisasjon. Konsernledelsen må ha forpliktet selskapet med bindende underskrifter for å få det til.
    Når prosjektleder Svein Lauritzen i NCC turer frem som han gjør, gjør han NCCs konsernledelse til løgnere, for mot bedre vitende ignorerer han lover og regler. Sivilombudsmannen hadde klargjort kravene, så her er det en umulighet å snakke om ”uskyldig tredjepart.”
    Sivilombudsmannen kaller det ”en alvorlig feil å overse en lekeplass”, og krever stopp ”for å gjenopprette respekten for offentlig saksbehandling.” Over skjedde i begge omganger. Stortinget har pålagt alle ”å gi barn og ungdom et særlig vern i plan- og byggesaker”, og at før enhver beslutningsfase skal alle forhold utredes i egne konsekvensutredninger og dokumenter.

    Barnetalsmannen, uten fagbakgrunn, har i realiteten ingen mulighet når de utøvende organer svikter så totalt som her. I tillegg ble vedkommende, ifølge Varingen, instruert av ordfører Mette Tønder til å avstå fra uttalelse om omleggingen ved Sylling. ”Hun skulle få uttale seg senere”, het det – betød det, når ulovlighetene var skjult og gjemt?