Det var en gang en akkurat passe stor bygd som het Nittedal. I denne bygda var man så heldige at man hadde et blomstrende kulturliv og et stort mangfoldig idrettsliv. Voksne og barn jobbet frivillig for å skape møteplasser, ulike tilbud og gjennomføre arrangementer for sine innbyggere. Men dessverre er det slik at når alt er rosenrødt, finnes det alltid en ond side som ødelegger og stikker kjepper i hjulene.
De som styrte i den passe store bygda hadde bestemt seg for å bygge en fin kultursal. Det ble veldig mange frivillige lakeier glade for. Nå skulle de endelig slippe å bygge farlige amfier. Ja, de er farlige. Flere har falt ned fordi stolene ikke er sikret og man lett tråkker feil. Men de ble likevel bygget fordi de små barna som sitter på rad fem, ikke kan se annet enn permanenten til tante Astrid som sitter på raden foran.
De slitne lakeiene synes også det skulle bli deilig å kunne ha tekniske fasiliteter hengende oppe permanent, slik at man slipper å rigge opp og ned i flere uker, fordi det rommet de skulle bruke måtte være i tipp, topp stand når de majestetiske lærerne skulle ha undervisning der på dagtid.
De som betaler regningene for disse barna ble også veldig glade fordi da slipper de å kaste bort penger til transport av teknisk utstyr og annet som må hentes i landet langt, langt borte. De skjønte også at nå ville man slippe å jobbe om natten for å bygge og dekorere scenen, slik som de har måttet gjøre i mange år. De små barna og de litt større ungdommene ble glade fordi de endelig kunne spille teater, synge og danse i et ordentlig scenerom.
– Endelig, sa de alle sammen.
Men så kom den gamle, dumme heksa. Slik som hun alltid gjør. Hun kommer akkurat når alle er glade og tror at det skal gå dem godt her i verden. Hun var full av misunnelse, og skrek og jamret om at hun i alle år hadde forsøkt å få kongen til å gi henne penger til å bygge et fantastisk praktslott som hun kunne boltre seg i. De små barna krympet seg. Heksa var rasende. Hvorfor skal man bygge noe til disse små ubrukelige barna, når man kan bygge noe til oss, sa hun og smilte sitt mest innbydende smil til dem som styrte bygda. Hun fortsatte, høy på seg selv: – Tenk å kaste mange millioner ut av vinduet for en dårlig midlertidig løsning. Barna begynte å gråte. Midlertidig løsning, tenkte de. Er det ikke meningen at vi skal beholde kultursalen vår for alltid?En liten gutt gikk ut av mengden og sa: – Du tenker bare på deg selv, du. At du er så flink og voksen at du ikke husker på at vi som er barn og ungdom faktisk ønsker oss denne kultursalen av hele vårt hjerte. Hvorfor skal du alltid ødelegge for oss? Du kan jo bare bygge praktslottet ditt, du. Ingen nekter deg det. Du må være flink til å spare. Det har jeg lært av foreldrene mine. Dessuten får den som er snill alltid det man ønsker seg av julenissen. Og er du slem, så kan det hende du ikke får noe av ham i det hele tatt.
Heksa snudde seg forferdet mot den lille gutten. – Det der er det bare du som mener, brølte hun. Ingen er enige med deg. Da gikk en liten jente fram: – Jo, vi er enige alle sammen. Det er bare det at vi blir ikke spurt. Det er bare du og dine allierte som får si noe. Dette er korrupt.
Hva betyr korrupt, spurte den lille gutten den lille jenta. Jenta forklarte så godt hun kunne. – Det vil si at noen vinkler saken slik at det høres ut som om alle er enige om en ting, når kanskje mange mener det helt motsatta. For eksempel når man får noe til å virke dumt ved å kalle det ”rått og frekt spill”, kalle kultursalen ”midlertidig”, si at man er ”sjokkert” over dem som bestemmer og at det er gått ”prestisje i saken”.
– Jeg skjønner ingenting, jeg, sa den lille gutten. Jenta fortsatte: – Det er litt vanskelig å skjønne. Sånn som på "Paradise Hotel". Der baksnakker man den man er venn med og misunner dem som står i finalen og sier de ikke er verdige vinnere.
– Da skjønner jeg, sa gutten.
– Fy, skam deg! ropte alle barna til heksa og hennes onde medsammensvorne.
Og det merkeligste av alt skjedde. Hun ble skamfull og skjønte at hun hadde vært så opptatt av å tenke på seg og sine behov at hun ikke hadde skjønt at alle barna og ungdommene som drev med dans, korps, sang og teater faktisk kom til å bruke denne arenaen for fri utfoldelse nå og for all fremtid. Hun skjønte også at med krangling og baksnakking blir det ikke bygget mange praktbygg.
Snipp, snapp, snute, så var eventyret om heksa, som hadde glemt at barna også trenger gode trygge arenaer, ute. Og alle levde lykkelig side om side, og samarbeidet for å få til gode tilbud for alle de ulike behovene i all fremtid.