Vi er en familie som er glad i naturen, turer på fjellet og i skogen. Vi ser vel på oss selv som greit trent, men dette er ikke et krav til turen vi valgte. Vi har flere venner som har besteget Kilimanjaro, og de snakket varmt om turen.

Vi bestemte også at det skulle være en tur med fysisk aktivitet, opplevelser og mye kos og avslapning. For oss ble det best å bruke reisearrangør, og vi valgte da Hvitserk, noe som skulle vise seg lurt.

Fra 20 varme til 20 kalde

Mye utstyr må til på en slik tur, og noe ble kjøpt og noe ble lånt, i tillegg til det vi hadde selv. Regnponcho, staver, dunjakker, drikkeflasker som tåler kulde, soveposer som holder ned til minus 20 osv.… Det var også spennende hvordan kroppen ville takle høyden. Vi ble advart mot hodepine, kvalme og hvor liten bedømmelse man har i slike høyder. Vi måtte innta mellom fem og seks liter vann i døgnet for å unngå høydesyke.

Vi ble også forberedt på at kanskje ikke alle fire kom opp. Dette måtte vi snakke gjennom på forhånd. Skulle alle snu hvis én måtte? Vi ble enige om at hvis én måtte snu, skulle de andre fortsette. 15 kilo bagasje på fjellet er ikke mye når du skal ha med sovepose, underlag, regntøy, ulltøy, votter, luer. Vi hadde bærere som hjalp oss, og de skulle ikke ha mer enn 20 kilo på hodet. Alt ble pakket i vanntette poser. Vi startet å gå i 20 varmegrader og kunne få ned til minus 20 på toppen. Vi måtte også tenke energi i form av nøtter og lignende som ble pakket i små porsjonsposer. Toalettsaker ble minimale. Bare tannbørste, såpepapir og tannkrem. Vi ville ikke få vasket oss allikevel - unntatt ansikt og hender. Vi pakket og veide, pakket og veide. Til slutt så det bra ut.

På Kilimanjaro flyplass blir vi møtt av vår guide Beatus og kjørt til hotellet, og mens vi spiser får vi den siste informasjonen om fjellet.

Sakte - sakte

Dag 2 åpner med striregn. Vi setter igjen bagasjen vi skal ha på resten av ferien, og kjører en time opp til gaten som er starten på fjellturen, 2.000 meter over havet. Der blir vi skrevet inn, og må vise visum, tillatelse og pass. Væpnede vakter passer på at kun de som har tillatelse får komme gjennom porten. All mat, telt, stoler, bord og vår bagasje blir pakket om og fordelt på alle våre bærere. Vi starter med fullt regntøy og på gjørmete veier og tenker vårt. Hva har vi gjort…

Stien går gjennom regnskogen, og i trærne over oss lever apekattene. Etter en times gange er det lunch, med rød duk på bakken. Dette kan vi fint venne oss til. Vi oppdager også at det er viktig å gå sakte - poli poli, som afrikanerne sier. Går du raskt, kommer hodepinen med en gang. Det går oppover og oppover, og vi tilbakelegger 18 km og 1.000 høydemetere, før vi ankommer Machame Camp 3.000 m.o.h. Der er teltet vårt satt opp, og vi får to timers hvile før middag. Og for en middag! Når du er vant til å gå i den norske fjellheimen med matpakke og real turmat, blir du raskt bortskjemt i Afrika. Tre retters middag hver dag.

Klokka sju om kvelden er det bekmørkt, og soveposen blir som regel inntatt ved åttetiden, etter tannpuss og dobesøk. Vi må legge til side alle tanker om bakterier, for det skjer noe med magen i sånne høyder - og når toalettet er bare et hull i gulvet, kan alle tenke seg hvordan dette blir etter hvert.

Opp - og ned igjen

Dag 3 blir vi vekket kl. 06,30 med kaffe, te eller kakao i teltåpningen. Vi får varmt vann til å vaske oss i, og snart er det frokost. Vi skal gå 10 km og 950 høydemeter i strålende sol. Flere av oss begynner nå å merke høyden, vondt i hodet og småkvalme. Jeg for min del kjenner at det var noe i veien med pusten, og det viser seg senere at dette ikke bare er høyden. Vi går opp til 4.100 m.o.h., for deretter å gå ned igjen til Shira Camp på 3.950 m.o.h. Dette for å tåle høyden bedre.

Dag 4 blir en lang dag på vandring. 15 km og sju-åtte timer. Vi skal sette foreløpig høyderekord på 4.600 m.o.h. ved Lava Tower. Flere i følget velger å droppe denne stigningen fordi de har høydesyke og har kastet opp i to dager. Vi andre går opp og deretter ned igjen 700 høydemeter, og vi er nok ikke så veldig entusiastiske når vi ankommer Barranco Camp på 3.900 m.o.h.

Siste camp med vann

Dag 5 skal være en kort og behagelig dag. Fire timers vandring, dog med en tøff start. Her opplever vi en helt utrolig soloppgang som vi sent vil glemme. Vi skal opp ”Breakfast wall” på 4.150 m.o.h. En bratt vegg som vi delvis må klyve/klatre opp. Du føler deg litt pinglete når bærerne tar deg igjen, med 20 kilo på hodet, vannkanner hengende på sekken og med hendene i lommen. "Løype", roper de - for de har lært seg en del norsk gjennom alle turistene.

Vi kommer tidlig til Karanga Vally Camp på 3.950 m.o.h., og benytter ettermiddagen til hvile i sola med en god bok. Dette er den siste campen med vann tilgjengelig, så bærerne må finne vann som skal holde til de neste to dagene. Og når du skal drikke fem-seks liter pr. døgn, blir det mye vann.

Dette blir en tung natt. Det sprenger i bena og ansiktet begynner å hovne opp. Jeg er veldig andpusten og i dårlig form, og tror det er sterk høydesyke. Men medisiner hjelper ikke, og jeg skjønner at jeg er syk på en annen måte. Det spøker for å nå toppen.

Som bamser

Dag 6 er en fire timers vandring i slak, men jevn stigning mot siste leir før toppen. Vi ankommer til lunch på Barafu Hut Camp på 4.600 m.o.h. Etter lunch går vi opp til 4.800 m.o.h. - for akklimatisering. Alle er spente, for dette er dagen før dagen. Etter akklimatiseringsturen har vi et møte med guidene, og vi må finne fram alt tøy vi skal ha på oss, og alle drikkeflasker må være fulle. Været skal bli helt topp, og vi prøver å legge oss for å sove litt, før vi blir vekket klokka 23.00.

Jeg er bekymret for pusten og lungene, og har et kjempetrykk i brystet, men står opp og kler på meg alt jeg har med. Vi føler oss som noen bamser, men det skal vise seg at vi trenger alt. Vi går nemlig så sakte at vi ikke blir varme i den tynne lufta.

Soloppgang i

16 minusgrader

Vi starter kl. 23.45 og skal opp 1.300 høydemeter før vi kommer på toppen. Det er helt mørkt, bare hodelyktene lyser. Turen er beregnet til seks-sju timer, og allerede etter en time møter vi de første som må snu. Jeg sliter. Har ikke pust til mer enn 10-20 skritt før jeg må sette meg ned for å få igjen pusten. Guiden vår bestemmer da at vi må skille lag. Dette er tungt, og jeg ser små muligheter for å nå toppen. Nils og gutta trøster meg og sier at de skal vente på meg på toppen. Jeg gråter og forsikrer at på toppen skal jeg - koste hva det koste vil.

Nils og gutta krabber seg oppover og når kraterkanten Stella Point på 5.700 m.o.h. klokka sju om morgenen. De får en utrolig opplevelse ved å se soloppgangen på Afrikas høyeste fjell i 16 kuldegrader. De merker høyden godt, for de blir svimete, har vondt i hodet og mister bedømmelsen. Som Nils sier: Du er litt på siden av deg selv. De når selve toppen på 5.895 m.o.h. klokka 08.30. Tar bildene og lurer på hvordan det går med mamma. Synes det er leit at vi ikke er sammen alle fire.

Etter 20 minutter må de starte på tilbaketuren og møter flere som forteller at mamma er på vei mot toppen. Jeg er langt ”nede i kjelleren” for å hente mer krefter for hver meter. Har nok aldri vært så sliten før. Dette var selvpsykologi på høyeste plan. Jeg spør guiden min om han tror jeg vil nå toppen - og han oppmuntrer meg med å si at vi har hele dagen på oss…. Dette gir meg styrke og vi fortsetter.

Kritisk

Så blir kraterkanten nådd. Jeg segner om på en stein, og mens jeg sitter der kommer Linda og Morten på vei ned. De forteller at Nils og gutta er en time foran meg, og dette gir meg de kreftene jeg trenger. Så etter litt druesukker og "rett i koppen" på kaldt vann bærer det videre. Jeg ble delvis dratt og dyttet fremover. Det er ikke så bratt her, men det er fortsatt 195 høydemeter vi skal opp.

Toppen blir nådd kl. 09.30 - og jeg gråter av glede og utmattelse. Men jeg er nå så syk at jeg knapt greier å stå på bena. Beatus sier at det haster med å få meg ned. Det begynner å bli kritisk, jeg er i ferd med å utvikle lungeødem. De ringer etter flere bærere, og jeg blir delvis slept nedover igjen. Da vi kommer til camp på 4.600 m.o.h. blir helikopterfrakt av meg vurdert. Men jeg blir bedre i pusten og kommer til Millennium Camp på 3.800 m.o.h. Da har vi gått i 16 timer, og jeg sover i 14 timer.

Diagnose: lungebetennelse

Vi ankommer Mweka Gate, og turen er over. 16 bærere har sørget for at vi fire klarte å komme opp på toppen. Bærerne er helter! De tjener 70 US-dollar pr. tur, og med tre turer i måneden tjener de mer enn en lærer. Dette er en veldig ettertraktet jobb, og alle kommer fra samme landsbyen og kjenner hverandre. Det er en ”regel” for hvor mye tips hver av oss skal betale. 130 US-dollar blir delt på alle. Vi legger også igjen mye utstyr og medisiner.

Vemodig også å ta farvel med reisefølget som vi har levd sammen med i sju døgn. At vi er en familie og at jeg ble syk, er spesielt. Victor, vår andre guide, gråter og sier han vil huske oss lenge, og vi lover å sende en pakke som takk for turen. Så nå er gaven sendt.

Safari og solferie

Vi får tildelt diplomer og bevis for at vi har nådd toppen, og så går turen til sykehuset, der jeg får diagnosen kraftig lungebetennelse. Ikke hver dag noen tar toppen med en slik diagnose.

Vi avslutter ferien med safari i Lake Manjara og i Ngorongorokrateret, og deretter en ukes solferie på Zanzibar. Og vi vil absolutt anbefale denne turen til alle som er glad i naturen, glad i å gå i fjellet og presse noen grenser. Ta gjerne kontakt med oss for tips og erfaringer