– Goooool, hyler kommentatoren på radio idet vi kjører forbi den første brannbilen, nærmer oss tunnelen under East River og Manhattan skyline klistrer seg til netthinnen.

Det er VM-kamp mellom Chile og Spania. Kommentatoren durer videre på spansk. Så riktig. New York har to språk. Alt er skiltet på engelsk og spansk. Ofte på spansk først.

En hyggelig fyr

– Hundred bucks, sier taxisjåføren vår halvtimen før. – Og dere kan tipse meg hvis dere vil, men det er helt opp til dere, nikker han galant og full av selvtillit.

JFK. Rekken av New Yorks gule taxier er lang. Han er den første i rekka som ikke rister vilt på hodet når vi sier ”Jersey-side”.

– Vaktskifte, sier han forklarende. Forteller at han heter Alberto og kommer fra Den dominikanske republikk, ”mange strender – og billig”. Smiler og gestikulerer, prater og hører på fotball-VM samtidig. En hyggelig fyr.

Seks timer i minus

Brooklyn tar imot oss med åpne armer.

– Der filmet de "Men in Black", forklarer Alberto, og viser oss romskipstårnet fra eneren. Men trass i iherdige forsøk får han ikke fart på norsk trausthet med elleve timers reise bak seg og seks timers tidsforskjell.

Men han skal ha for forsøket.

Skyskrapere!

Så spyttes vi ut av tunnelen og inn i rushtrafikken på Manhattan. En time, halvannen time. Tida står like stille som trafikken.

Hver gang vi krysser en aveny går det samme barnslige støkket gjennom magen: Skyskrapere. Alberto skrur av praten helt. Skrur av air conditionen også - og sveiver ned vinduene. Lufta dirrer av varme. Støyen gjør vondt. Og vi er i New York.

New Yorks svar på Alnabru

Og forbi. Endelig slipper Manhattan taket i den gule, vi dukker ned under Hudson og inn i litt snillere trafikk, og temperatur, på Jerseyside.

Mellom motorveiene og Toysaurus, Walmart og ei myr ligger hotellet vårt. Secaucus. New Yorks svar på Alnabru. Med snille hotellpriser, air condition, rent og pent og plass til både meg og to medbrakte og lettere sjokkskadde sønner.

Jeg er sur og vil til Manhattan. Nå. Og klarer så vidt å kreke meg under lakenet før jeg sover som en stein.

– The lights will inspire you

Midt på natta våkner jeg. Trekker til side gardina fra panoramavinduet. Og alt er tilgitt.

Over åskammen, i mørket, troner Empire State Building. Glitrende hvit i natt. Chrysler-bygningen blinker like bak. Strass i nattemørket. Og fullmånen fyller halve himmelen.

–....the lights will inspire you, nynner Alicia Keys i øret mitt.

Rosa glasur, belgiske vafler

Frokost er inkludert. Amerikansk og overdådig for en som er vant til appelsinmarmelade og hvit toast på London-vis. Bagels og croissanter og eggerøre og frukt og grov toast – og god norsk traktekaffe i gode norske mengder. Det summer i japansk og amerikansk, tysk, russisk. En frokostverden.

Pannekaker med lønnesirup og belgiske vafler du kan steke sjøl. Med lønnesirup. En svært god idé - til magen sier stopp. Heldigvis før små donuts med rosa glasur og frokostmuffins og wienerbrød.

Spyttes ut på 42nd

Bussen ”til by'n” går rett utenfor hotellet. Hele dagen. Med air condition. Rett inn i hjertet av New York. Busstasjonen Port Authority spytter oss ut på 42nd, og folkekaoset driver oss mot Times Square. Alt blinker. Beveger seg. Varmen er en vegg. Svetten siler.

– Hva gjør jeg egentlig her, tenker jeg, for slett ikke siste gang. Og så dukker Bryant Park opp. Høye trær. Skygge. Det blir lunsj her, mellom smilende mennesker og småfugl, etter et kjapt besøk på New York Public Library. Et slott av marmor og doble trapper, voktet av løver.

Et dampende inferno

Det store eplet. Det er ikke mye som minner om eplefriskhet i det dampende inferno som er Manhattan. Umulig å røre seg i. Køer, folk -  folk, køer.

Betongen svetter, fortauene damper i opptakten - ja, bare opptakten - til varmerekorden på 39 grader i Central Park uka etter. Da er vi heldigvis hjemme igjen. Men vi får med oss 36.

En nådig automat

Frihetsgudinnen neste. Mamma er streng reiseguide.

På subwayen funker ingenting. Den tredje automaten ser i nåde til meg og spytter ut to ukeskort. Samme pris for voksen og barn. Men lønnsomt likevel. 27 dollar. 180 norske kroner. Og rene paradiset å vite at jeg ikke skal behøve å knote foran maskinen igjen.

Nedgangen til helvete

Køen foran luka er lang. Dama der inne mer og mer bister. Men så er det siste ukeskortet mitt, og vi trer ned i undergrunnen. Varmen slår mot oss på vei ned trappa. Nedgangen til helvete. På plattformen står lufta fullstendig stille. Det er så sinnssykt varmt. Vi blir stående som de andre. Fokusert på en ting: Å holde ut.

Subwayen kommer dundrende inn på sporet. Vi stuper inn i en vogn. Ah, air condition. Ah, salighet.

Subway for gamle kjente

For dem som er vant til t-banen i London eller Barcelona, eller Oslo for den saks skyld, glem det. Subwayen i NY er for gamle kjente.

Kart og oversikter over stoppesteder kan du stort sett glemme. Og kanskje er det noen som ser i nåde og annonserer neste holdeplass over høyttaleren. Som oftest ikke. T-banekartet bak i guideboka blir min beste venn - og vi lærer oss kjapt å klistre nesa mot ruta hver gang vi stopper og teller: 42, 50, 59ende..der! Vi kaster oss av.

Brått er jeg turist

– To grandonkler av meg emigrerte til USA. Klart jeg må til Ellis Island, argumenterer jeg på vei gjennom Battery Park i glødende sol. Stiller meg tålmodig i enda en kø. Og gjør, uten å vite det, et kupp: Citypass.

Et hefte med billetter til Frihetsgudinnen, Empire State, MoMa... Brått er jeg turist. Blottet for all city-cred. Men museene skal jeg på. Basta!

Køen over alle køer

Vi tusler rundt hjørnet og finner…køen. Køen over alle køer. Den lengste køen jeg i mitt liv har sett. I sola. En rekke som snegler seg vei inn i verdens største partytelt og enda mer kø.

En matbod på hjul har presset seg inn bak sperringen og gjør det stort i vann og iskald cola og hypersalte pretzels. Et par trommeslagere trommer matt.

– Beregn cirka fem timer til turen til Ellis Island og frihetsgudinnen, leser jeg. Hårene reiser seg. Never! Vi gir opp.

Goth og punk

I stedet blir det East Village og St. Mark's Place: Ikke en plass, men en gate. Goth og punk og vannpiper. Smekre cafeer. Puber med fotball på storskjerm. Sushibarer over alt.

Gata munner ut i Tompkins Square. Gresset er for møkkete til å sittes på, og vi finner oss en benk. Lytter til livebluesen, side om side med en kvinne med livet sitt i en trillekoffert og to plastposer. Hjemløse. Det er mange av dem her.

Mamma skal til kunsten

Inne på ”The Met”: Meteropolitan Museum of Art, skiller vi lag dagen etter. Jogger oss gjennom Egypt og antikken, beundrer noen ridderrustninger til hest og stanser litt ved samuraisverdene. Men mamma skal til kunsten. Samtidskunsten.

Det er som et oppslagsverk. Pollock, Flavin, Warhol, Carl André. Gamle kjente. Jasper Johns gir meg tårer i øynene. Tolvåringen synes det er så pussig at entusiasmen smitter.

– Jeg likte det hvite museet

– Alt er mulig, tenker mammaen. Alt er mulig. En kjapp tur på takterrassen, med utrolig utsikt og en installasjon i bambus, og vi kreker oss videre gjennom en glohet Central Park mot Guggenheim-museet.

– Jeg likte det hvite museet, sier yngstemann noen dager etter. – Ja, ikke utstillingen da, legger han kjapt til.

Og det er verdt å like. Sneglehuset til Frank Lloyd Wright.

Mellomfag i sarkasme

Ut i varmen igjen. Inn på en kjølig rutebuss som gir oss alt hva hjertet kan begjære av vindusshopping på vei ned 5th Avenue, før Empire State Building.

Alle ungdommene har fått seg sommerjobb fra mellomfaget de tar i sarkasme. Til hånflir og himlende øyne ledes vi mot heisene av jyplinger av begge kjønn. Ren saueflokk.

– Enjoy the time of your life, drypper det hånlig og tungt av unggutten når han lukker heisdøra og sender oss av gårde.

Plattformen svaier

Vi får spontant dotter i ørene, og beina kjennes noen centimeter lengre idet heisen trekker oss 82 etasjer over bakken. Og vi smiler.

Vi smiler mer når vi kikker ut gjennom spilene i det høye gjerdet. Jo, det svaier virkelig. Lettere sjøsyk løper jeg fra øst, til nord, til vest, til sør. Tar inn alt på en gang. Manhattan er da ikke noe problem. Kjenner igjen en gate her, en park der, en bygning her. Så vakker den er. Så forståelig. Så lett å like.

Hva pokker gjør vi her?

Så smeller virkeligheten inn igjen. Kaffekø. Fortauet i sola. Vi presser oss gjennom folkemengden. Gate opp og gate ned, mot busstasjonen vår. Så varmt. Så langt. Det tuter og blinker. Hodet skriker etter skygge, etter hvile. Nok nå. Hva pokker gjør vi her egentlig?

Så gir eldstemann opp. Hodepinen og nakkevondtet fra flyet planter ham på hotellrommet med kjøleskapet bunkret opp med cola og subs i to dager.

Vi skal på screening

Vi andre drar "til by'n". Tolvåringen liker Museum of Natural History også. Med citypasset raser vi forbi køene. Får med film i planetariet på kjøpet. Og når stjerner fødes og dør der oppe under taket over kinosetene er i hvert fall vi solgt.

Yre løper vi videre: Blåhvalen, en gigantkano, levende slanger og gekkoer. Museer <B>kan<P> de i New York. Vi kunne vært der en uke, men vi skal på screening: "The Last Airbender" i 3D, på Times Square, helt gratis.

Bedre enn andre

Og sånn går uka. Museum of Modern Art (MoMa), Grand Central, båttur rundt Manhattan. Som nok en gang er forståelig og fantastisk og slående vakker, i lett kjølende vinddrag over Hudson River.

Guiden snakker fra levra, en utsøkt blanding av kjærlighet og ironi, og denne vissheten om at uansett så er dét å være en new yorker en verdi i seg selv. Du er bedre enn andre. Det vet dama på McDonalds, det vet billettøren på Guggenheim, det vet enhver bussjåfør.

Skjønner ikke bæret

Og det er ikke en kjeft som skjønner hva jeg sier! Den britiske engelsken min, lavmælt og nøyaktig, møter hoder på skakke og hæ…Jeg kunne like godt snakket norsk. De skjønner ikke bæret, og er ikke redd for å vise det.

Etter morgentimene dag to gidder jeg ikke bli dødelig fornærmet lenger. Gjentar meg selv til de skjønner det. Høyt og langsomt. Og blir selvsagt tilgitt. Jeg er jo utlending. Vet ikke bedre. Sånn er det bare.

Kunsten å sitte

Shoppingdyret slår til på Broadway. Jeg smiler glupsk på vei ut med to par Levis-bukser og ett par Converse til seks norske hundrelapper. Heldigvis er verken tolvåringen eller den hanglete sekstenåringen (streptokokkinfeksjon viser det seg) klare for mer shopping.

I stedet sitter vi. En hjørnecafé med cola og corona. Lunsj i Little Italy. Nok en café. Det eneste fornuftige forstår jeg brått: Byen folder seg ut. Folk strømmer forbi. Øyet blir aldri mett. New Yorks hjerte banker hett og vilt under beina våre.

Gratissykler på Governors

Fredag tar vi gratisferja til Governors Island og låner gratissykler en hel time. Men først øl og brus på Water Taxi Beach med plastpalmer, Manhattan skyline, ekte sand og deilige rytmer.

Vi sykler med store hjul mot asfalten. Vind i håret. Alle vi møter smiler vilt av yr glede over å kunne røre på seg uten å dø av heteslag. Forbi Lower Manhattan, forbi Frihetsgudinnen, forbi Brooklyn Bridge og vi har syklet øya rundt. Og Manhattan blir igjen vakker og enkel å forstå.

Ølkveld på museet

Jeg får fri den siste kvelden. Sender ungene med bussen hjem til suburbia, tar subwayen til Whitney Museum. Enda en designperle. Av Marcel Breuer. Bauhaus.

"Fri" fredag i kveld, betal hva du vil, ølservering og konsert med Higher Places og Toro y Moi. ”Up and coming”. De unge new yorkerne ser akkurat ut som kidsa i Oslo. Køen er uendelig. Alle slipper inn. Her er resten av kunsten. Her kunne jeg vært en uke.

Et gyllent inferno

Musikken er nydelig. Lykkelig tusler jeg ut, mot Central Park og 5th Avenue, der jeg vet det går buss.

Går av ved løvene på biblioteket. Velger 41th i stedet for 42th. Mye mindre folk.

Det dunker soca-toner fra en klubb. Solnedgangen fyller gata med et gyllent inferno i oransje og rosa.

Elvis på bussen

På bussen hjem sitter Elvis. Solbriller og kondomdrakt. Snakker bredt og nasalt med sidekvinnen. En kvinne fra Boston med store forundrede øyne og datteren hennes, slått ut etter en dag i New York.

Elvis gir henne New York-kartet sitt. Lemper kameraet hennes over til sidemannen, så han skal ta et godt bilde av Manhattan. Manhattan stråler i gull. Kvinnen stråler hun også.